I sin roman Symphonie Pathétique. Ein Tschaikowsky-Roman forteller den tyske
forfatteren Klaus Mann blant annet om den russiske komponistens møte med Edvard
og Nina Grieg, i Leipzig vinteren 1887-88. Grieg var da 44 år og Tsjaikovskij
tre år eldre. Her følger to korte utdrag fra romanens 2. og 3. kapittel, oversatt
til norsk av Jan Olav Gatland. Gatland oversatte de aktuelle sidene for noen år
siden da han prøvde å få norske forlag med på en norsk utgivelse av Klaus Manns
roman. Det mislykkes, og han har derfor tilbudt oss å bruke dem. Utdraget er hentet
fra: Klaus Manns "Symphonie Pahetique",fra sidene 45-48 og 65-73.
Den lille unge mannen ble stående foran [Pjotr Iljitsj] Tsjajkovskij. Han hadde
bølgende, men temmelig tynne lyse lokker. På nært hold så man at det lå et helt
spill av små rynker rundt hans lysende, gripende rene og uskyldig stirrende øyne.
[Adolph] Brodsky la hånden på Pjotr Iljitsjs skulder: “Edvard Grieg ville gjerne
hilse på deg!” sa han.
“Edvard Grieg!” Pjotr Iljitsj ble tydelig glad: “Men Brodsky, gamle venn,
hvorfor har du ikke fortalt meg at Edvard Grieg ville være her. Da ville jeg hatt
noe å glede meg til i hele dag.” De håndhilste på hverandre. Grieg sto litt sjenert
med den ene skulderen trukket nervøst opp. “Det er herlig å bli kjent med Dem,”
sa han med en høy og glassklar stemme. Han snakket tysk med den svært sjarmerende,
lett hoppende norske aksenten.
“Og jeg har allerede i lang tid ønsket å gjøre Deres bekjentskap!” Pjotr
Iljitsj snakket mye høyere enn vanlig, av ‘ren hjertelighet’. Han var merkelig
rørt og henrykt over å se dette sjenerte, fremdeles nesten ynglingeaktige mennesket,
hvis berømte melodier − en hel skatt av fordringsløs friskhet og ynde − han kjente
og elsket: “Og så ung som De ser ut! De må unnskylde at jeg sier det rett ut,
men jeg mener da å vite at jeg slett ikke er så mye eldre enn Dem. Jeg trodde
at Grieg var en jevnaldrende, og så møter jeg en yngling!”
“De ser da stadig temmelig ung ut, kjære Tsjajkovkij,” bemerket Grieg med
en pussig munterhet.
“Akk, min venn, hån ikke en gammel mann!” Pjotr Iljitsj gjemte spøkefullt
det medtatte ansikt sitt i hendene.
“Nina!” ropte Edvard Grieg ivrig: “Nina, vær snill og kom hit straks! Du
må hilse på Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij.”
Fra et hjørne av rommet svarte en ren og høy stemme, som var svært lik hans:
“Ja, Edvard, ja!” Og Nina Grieg nærmet seg, hun gikk litt trippende som sin mann.
Hun var liten som han, ansiktet lignet også, men var allerede temmelig gråhåret.
“ Dette er Nina Hagerup-Grieg,” sa ektemannen, “min kone og min kusine.” De sto
hånd i hånd foran Tsjajkovkij som to veloppdradde barn.
“Det er vidunderlig at Dere er her begge to!” sa Pjotr Iljitsj mens han kysset
fru Ninas hånd. Han hadde glemt alle de andre som var til stede. Det øvrige selskaps
nærvær ble han først på nytt klar over da all prat og latter opphørte. Med et
slag hersket det en andaktsfull stillhet i rommet, Johannes Brahms hadde gjort
sin entré.
Pjotr Iljitsj hadde allerede lagt merke til hans plumpe og undersetsige skikkelse
borte ved døren, men lot stadig som om han ikke hadde sett ham. I den plutselige
stillheten sa han ganske høyt til fru Nina Hagerup-Grieg: “De kan slett ikke forestille
Dem hvor mye jeg elsker Deres manns melodier, kjære frue!” Professor Brodsky dultet
ham i ryggen. “Pjotr Iljitsj! Brahms er her!” hvisket ham. − “Å, er herr Brahms
kommet!” Pjotr Iljitsj la an en skjødesløs verdensmannsholdning. Da var Brahms
allerede kommet bort til ham.
[---]
Dagen etter hadde Pjotr Iljitsj invitert Edvard og Nina Grieg til frokost på
hotellet sitt. − ”Der er dere jo, barna mine!” hilste han de to tiltalende og
vennlige menneskene med da de møttes i resepsjonen før måltidet. − ”På hvilken
måte er vi Deres barn, far Tsjajkovskij?” spurte Grieg med et smil i rynkene rundt
de lyse øynene. − ”Å, dere har ikke hørt det ennå?” lo Pjotr Iljitsj: ”Det var
noe Brodsky nevnte i pausen på konserten i går. Vi presenterte oss jo for publikum
i slik en vakker harmoni ved siden av hverandre oppe på podiet. Da hørte Brodsky
hvordan en dame fra Leipzig belærte datteren sin: ’Ser du, Luise,’ sa damen og
pekte på oss: ’Der sitter Tsjajkovskij med sine to barn.’ Og barna − det var dere!”
De lo hjertelig alle sammen. ”Men egentlig er det jo fryktelig trist,” sa Pjotr
Iljitsj og tilbød Nina armen sin: ”Jeg er bare et par år eldre enn Edvard − jeg
har ennå ikke fylt femti og blir tatt for å være faren hans. Mange ganger blir
jeg selv forskrekket når jeg ser meg i speilet. Det er uhyggelig og avskyelig
hvor fort man forandrer seg − dag for dag − uten at man merker det. Bare for et
par år siden så jeg helt annerledes ut. Når jeg ser et bilde av meg selv fra den
tiden, tror jeg det er en fremmed ung mann. Ja,” sa han − hovmesteren hadde ført
dem inn til et hjørnebord i spisesalen − ”hvis jeg hele livet gjennom hadde hatt
en kone som Dem, kjære fru Nina, da ville det ha stått annerledes til med meg,
og jeg ville ha holdt meg bedre. Det må være vidunderlig å ha en slik kone.” Nå
ble han svært alvorlig, og tungsinnet passerte som en flyktig sky over hans mørkeblå
øyne: ”Jeg misunner Dem, Grieg.”
”Man kan ikke finne noen bedre!” Pjotr Iljitsj elsket den hoppende syngende
måten Grieg snakket på: ”Uten henne ville jeg ikke fått noe ut av livet mitt,
det ville bare vært et kort og tomt liv.” Fru Nina rødmet sterkt: ”Men hva sier
du, Edvard!” ropte hun og ristet misbilligende på hodet: ”Du hadde allerede nådd
toppen da du tok meg til deg. Du var allerede en kjent mann, og jeg var din lille
kusine fra landet som kunne synge noen av sangene dine.” Tonen i stemmen og aksenten
hennes var svært lik hans. ”Hvor like de er på hverandre!” tenkte Pjotr Iljitsj.
Litt bebreidende sa Grieg ømt: ”Nina Grieg har aldri bare vært min lille kusine.
Du var allerede en stor kunstner da du sang for meg første gangen, barnet mitt.
Men jeg var syk og bedrøvet. Uten deg ville det ha gått nedenom med meg den gangen.”
− ”Å, Edvard, Edvard!” Den lille konen vinket ham av mens det barnslige ansiktet
rødmet under det grånende håret. Pjotr Iljitsj syntes at den kjærlige krangelen
lød som kvitringen fra to fugler i et reir eller fra et tre til et annet. ”Det
er vidunderlig når man tilhører hverandre fullt og helt,” sa han stille: ”Dere
er av samme blod, og dere er fylt av den samme kjærligheten til den samme skjønnheten,
og samtidig mann og kone: nærmere kan vel knapt to mennesker være hverandre.”
Menyen var satt sammen med omhu. Pjotr Iljitsj likte å være vert: han brukte
både tid og krefter på å velge ut mat og vin.
”De skjemmer oss bort,” sa fru Nina, og Edvard fortsatte i nesten samme stemme
og helt det samme tonefallet.
”Liker De å være i Leipzig?” spurte Tsjajkovskij. Grieg forklarte: ”Her føler
jeg meg nesten som hjemme. Jeg bodde her lenge da jeg var ung.” − ”Riktig!” husket
Pjotr Iljitsj: ”De har jo studert her.” − ”Men nå liker jeg ikke å være så lenge
borte fra Norden.” Griegs lyse øyne så forbi Pjotr Iljitsj og bort på veggen,
som om de lette etter noe − et kjærlig bilde som plutselig ble synlig bak stukornamentene.
”De må absolutt komme å besøke oss der oppe en gang, kjære Tsjajkovskij,” sa han.
− ”Ja, De må absolutt komme en gang!” ropte fru Nina som et kvitrende ekko. Pjotr
Iljitsj spurte: ”Ligger ikke hjemmet deres helt oppe i nærheten av Bergen?” −
”Det heter Trollhaugen,” sa Grieg: ”De vet vel hva et troll er? Det er et ganske
enkelt hus. Men hvor vakkert er det ikke der.” − ”Ja, hvor vakkert er det ikke
der!” kom det kvitrende ekkoet.
”Jeg har mange gode minner her fra Leipzig.” Griegs øyne ble tankefulle midt
blant alle smilerynkene og så ut i luften: ”Jeg var jo så ung og helt uerfaren
da jeg kom hit. Hvor store ble derfor ikke inntrykkene! Jeg hadde jo bare opplevd
små forhold. Ja, de nordiske byene er herlige. Men for en unggutt som vil komme
i gang, komme riktig i gang − forstår De meg? − for slik en ung mann kan det fort
bli ganske trykkende hos oss. Det er et klikkvesen i våre herlige byer, alle vet
alt om alle, og så er det intriger og hat og misunnelse og en avskyelig egoisme.
Nei, nei, det kan virke ødeleggende på en ung mann som vil komme riktig i gang.
Og her ble jeg oppildnet av det flotteste felleskap. Her fant jeg en virkelig
musikalsk krets og kameratslig kritikk og store lærere.” Fru Nina lyttet ivrig
til sin mann og fetter som om det var første gangen hun hørte det − innimellom
formet hun ordene hans lydløst mellom leppene, og nikket bekreftende.
Grieg fortalte om Leipzig i studieårene: om de store konsertene, om møter,
om den mektige innflytelse Mendelsohns mesterskap og Robert Schumanns melodi hadde
hatt på hans unge talent. ”Ole Bull hadde anbefalt meg å reise hit,” sa han: ”Ole
Bull − vår fiolinkonge.”
Da han nevnte dette navnet, som er ladet med kraft og hemmeligheter som en
nordisk legende, lo fru Nina, sølvlett og henrykt. Pjotr Iljitsj sa: ”Jeg har
aldri truffet ham. Han må ha vært en fantastisk fyr.”
”Om han var en fantastisk fyr!” Edvard Grieg virket ærbødig oppmuntret med
tanke på den eventyrlige mester: ”Han er bestemt en type av samme rang som Paganini,
hans store lærer. Jeg fikk lov til å spille for ham, den gang var jeg fremdeles
bare et barn. Jeg kan fremdeles huske hvordan hendene mine var helt fuktige og
stive av opphisselse. Den mektige Ole Bull var temmelig grov mot meg, men til
slutt brummet han: ’Det er et eller annet med deg, gutt!’ Så forklarte han foreldrene
mine at jeg skulle studere i Leipzig. Ole Bull sier man ikke imot.”
Grieg fortalte mer om Norges store musiker, mens fru Nina bevegte ivrig bekreftende
sine barnslige lepper. Han fortalte anekdoten om da Ole Bull i Paris kastet seg
i Seinen av fortvilelse over at hans kostbare fiolin var blitt stjålet; men så
dukket det opp en rik dame som ga ham et enda mer praktfullt instrument. Dette
kjælte han for hele livet, det var hans fetisj, men han syntes å være forfulgt
av uhell. I Amerika ble fiolinen stjålet, og Ole Bull satte i gang en vill jakt
på tyvene − ”over takene,” fortalte Grieg, i en nå høytidelig familiær tone, slik
kanskje forfedrene hans også hadde gjort når de fortalte heltesagaer foran peisilden
om kvelden, − ”over takene i hele New York skal Ole Bull ha løpt etter tyvene,
og skal til slutt ha fått fatt i dem, og slik fått fiolinen tilbake. Ja, og ved
et skipsforlis i Stillehavet hadde han selvsagt fiolinen med seg, tryllefiolinen
som han forhekset verden med, og da skipet begynte å brenne og bølgene slo over
dekk, hoppet han i havet med fiolinen under armen. Kanskje hadde han spilt et
eller annet for de opprørte bølgene slik at de ble rolige og la seg − i alle fall
reddet han seg selv og instrumentet.”
”Og om det var en fantastisk fyr!” utbrøt Grieg, mens hans Nina bevegte leppene
bekreftende: ”Jeg stirret på ham som om han var en halvgud, da jeg ble kjent med
ham. Han var en storskrytende halvgud. Ja, han skrøt det blå ned fra himmelen,
visst fortalte han historier, men han fortalte ubeskrivelig praktfullt. Han var
en stor nasjonal skikkelse,” avsluttet Edvard: ”Og han hadde en stor nasjonal
ærgjerrighet. Da han grunnla Det Norske Theater i Bergen, hva ble det ikke av
opphisselse, bråk og lykksalighet! Det norske nasjonalteatret − vi trodde alle
at nå ble våre store lengsler oppfylt, men det var nok litt for tidlig − altfor
tidlig, alltid for tidlig! Det ble forviklinger, intriger og katastrofer; pengene
rakk ikke til, og avisene skrev dumme ting. Og til slutt flyktet Ole Bull, brølende
av raseri som en slått kriger.”
Grieg tidde, Nina nikket, Pjotr Iljitsj så rørt på dem begge to. ”Men vår
nasjonale musikk,” sa Edvard, ”den kunne ingen ta fra oss, og ingen intriger kunne
bringe dens melodi til taushet. Da vi var ganske unge, fant vi den, den nordiske
melodi!” Han vendte ansiktet mot Pjotr Iljitsj, begeistringen farget det med en
lett rødme. ”De forstår vel det, min kjære Tsjajkovskij!” utbrøt han: ”Det må
da De fullt ut forstå. For De har jo gjort det samme for hele Deres Russland som
jeg og et par andre fikk lov å gjøre for vårt Norge, og som antakelig den unge
Dvořák i Praha nå får lov til å gjøre for tsjekkerne: De har skjenket Russland
en nasjonal musikk.”
Pjotr Iljitsj bøyde hodet som om han skammet seg: ”De skal ikke ta meg med!”
Og med senket panne, lik en som har hørt rosende ord som ikke tilkommer ham, tenkte
han på alle bebreidelsene og fornærmelsene han fikk høre og lese i Moskva og Pjotrsburg:
musikken hans var ikke ekte, ikke autentisk, ikke russisk; den var upersonlig,
konvensjonell, vestliggjort, fullstendig påvirket av den internasjonale jøden
Anton Rubinstein − den var da slett ingen russisk musikk. Men de ekte, de egentlige,
det var de fem ”fornyerne” som kom fra folkesangen og ikke hadde lært noe, og
av dem igjen var den allermest ekte Mussorgsky, det patetiske kraftgeniet, drankeren,
den lystige, folkevennen som Pjotr Iljitsj kalte den ”bråkete dilettanten”.
”De skal ikke ta meg med!” ba Tsjajkovskij. Men Edvard Grieg var allerede tilbake
i Norge: ”Vi er kan hende ingen ’grande nation’,” sa han, ”men vi har store nasjonale
skikkelser. Det kan man vel si!” Det lød som en fanfare; de mange smilerynkene
lekte seg rundt øynene hans. Og han snakket om Rikard Nordraak: ”den vidunderlige
gutten som laget nasjonalsangen vår. Ja, han var det egentlig som åpnet øynene
− eller snarere ørene − mine for den nordiske melodien. Plutselig hørte jeg den.
Vi var begge tyve år da vi ble kjent med hverandre − jeg kan fremdelse se stedet
i Tivoli i København − jeg arbeidet den gang i København, og Nordraak sa: ’Så
skulle endelig vi to store menn få møte hverandre!’ Ja, ung, latterlig og hovmodig
var man! Men på den tiden hadde vi jo allerede utrettet noe − ikke mye hva meg
angikk, men likevel noe, og vi var begge allerede litt kjent. Ja, det var den
gangen i Tivoli... Nordraak døde allerede tre år senere.”
”Og han skrev nasjonalsangen deres,” sa Pjotr Iljitsj, som om denne kjensgjerningen,
sammen med Rikard Nordraaks tidlige død, ga en særdeles rørende og spesiell mening.
Grieg snakket om Ibsen og Bjørnson − ”for landet vårt er rikt på mektige personligheter,
og disse to representerer de to polene i vårt vesen. Ibsen er kanskje det mest
uhyggelige mennesket jeg noensinne har truffet,” sa Grieg: ”Jeg kan ennå se ham
for meg, hvordan han betraktet meg da jeg besøkte ham første gangen − dette isnende,
dype, fryktelig kloke og fryktelige triste blikket; det var i Roma. Det er lenge
siden nå, mer enn ti år... Men man kan ikke bli venner med Henrik Ibsen.” Grieg
ristet bekymret på det spinkle hodet, mens også fru Nina virket bekymret og trist
over storheten og kulden hos Henrik Ibsen, som hennes Edvard hadde besøkt i Roma,
og som hadde stirret så fryktelig på ham.
”Og likevel,” sa Pjotr Iljitsj og så på nordmannen: Likevel vil Deres navn for
evig være forbundet med Ibsens. Peer Gynt har knyttet dere sammen.”
”Og det er jeg stolt av,” sa Edvard Grieg lavt: ”Men Bjørnson,” utbrøt han −
og øynene hans strålte, ”vår Bjørnson burde De bli kjent med! Han er det mest
storslagne vi kan oppvise − det må man vel kunne si. Ikke sant, min elskede hustru?”
Han vendte seg til Nina med en plutselig lys latter, og Nina nikket og lo sammen
med ham. Og Edvard la ut om Bjørnstjerne Bjørnson, ”Norges ukronte konge”. Så
begeistret tegnet han bildet av sin store venn at han sto levende foran dem: Kjempen
med den lille og ømme stemme, som kunne tordne og drønne når han ble opprørt over
urettferdighet, og holdt dommedag og gikk inn for det gode og skjønne: det skapende,
kjempende, kompromissfiendtlige, overstrømmende heftige og hjertegode menneske.
”Vi bør være stolte over å ha ham,” erklærte Grieg: ”Han er vårt lands gode ånd.
Nordraak, som for øvrig var i slekt med ham, laget altså melodien til hans nasjonalsang.
Og alle vi som elsker Norge, burde hver dag synge en takkesang til Bjørnson .”
Han greide ikke helt å rive seg løs fra sitt store og rørende emne. Han fortalte
hvordan han var blitt kjent med dikteren, hvor fin begynnelsen på vennskapet deres
hadde vært, og hvor herlig det var å arbeide med ham: ”Uten ham ville livet mitt
vært fattigere, det kan man vel godt si!” sluttet han, og det litt hoppende i
den høye og rene stemmen virket rørende sammen med så mye høytidelighet.
”Vi snakker om Norge og livet mitt − det blir jo det samme,” sa Grieg: ”Men jeg
er så spent på å høre litt fra Dem om Russland, om det hemmelighetsfulle, store
Russland.”
”Jeg hører så gjerne på Dem,” sa Tsjajkovskij, og han tenkte at et glimt inn
i dette livet og i de tingene som hadde bevegt og utfylt det, var like rent og
oppmuntrende som et glimt inn i Edvard Griegs sjømannsklare og stille, drømmende
øyne. − Da professor Brodsky dukket opp til den svarte kaffen en halv time senere,
snakket de begge om Pusjkin og Gogol, om Tolstoj og Dostojevskij, samt om verkene
deres som nordmannen kjente og beundret.
Oversatt fra tysk av Jan Olav Gatland.
Utdraget er hentet fra Klaus Mann "Symphonie Pathétique"
Copyright © 1981 by Rowohlt Taschenbuch Verlag GmbH, Reinbek bei Hamburg
|
|
Klaus Mann
|